Brettets historie.

Når vi idag ser Torey Pudwill’s brett sprette opp fra bakken, lande og grinde på en meterhøy curb for så å ta seg ned med en laserflip, kan det være vanskelig og forstå at ditt bretts mormors mormor verken hadde nose eller tail og heller ikke fikk være med på flyturer.

En gang på midten av 1900-tallet kom nemlig de første surfebrettene opp fra Stillehavet for å undersøke et helt nytt livsmiljø på land. Det første som hendte var at brettene fikk hjul og navnet skateboards. Siden dette har alle av skateboardets komponenter gjennomgått en fasinerende evolusjon, men det vi skal vite er at selve brettet også har hatt en utrolig utvikling.

Det å faktisk sette hjul på et stort surfebrett viste seg og ikke lykkes så bra, de første brettene var som oftest vanlige plankebiter av hvilken som helst sort, som det ble spikret eller skrudd rulleskøyte hjul på. Ingen trucker eksisterte og kjøre-opplevelsen kan ikke ha vært særlig bra.

Det første masseproduserte skateboardet var laget av Greg Noll og ble lansert for salg i 1958. De første masseproduserte brettene var oftest gjort av et helt stykke tre, og savnet all form for flex.

60-tallet. Ingen flex og umulige hjul.
.
Skateboarding kom først i søkelyset under 60-tallet. Men med ur-dårlige hjul, som ble laget av metall eller keramikk, umuliggjorde enhver utvikling av kjøring og mot slutten av 60-tallet ble skateboarding erklært død.

70-tallet. Gjennoppstandelsen og glassfiber.
På begynnelsen av 70-tallet, lanseres endelig de første uretanhjulen og rullebrett blir levende igjen og det samme gjør brettutviklingen. I løpet av 70-tallet eksperimenteres det vilt med brett av ulike materialer. Alt fra tre til ulike former av glassfiber-materialer og den beryktede Banzai-platen av aluminium som i nedslitte tilstand kunne kutte både sener og tær under kjøring.
70-tallets brett ble som regel ikke større enn 6 inches og ikke lenger enn 20 inches. Selve symbolet av et brett fra 70-tallet er det såkalte “ispinnebrett”, som introduserte brett med oppbøyd bakende, såkalt kick-tail blir vanlig og noen brettmodeller med konkav lanseres.
1975 sjokkerer Team Zephyr skateboardverdenen med sin aggressive kjørestil. Disse gutta som vi vet, var de første til å kjøre skateboard i tomme svømmebassenger, noe som skulle få store konsekvenser for bettenes utforming.
Store svømmebasseng-lignende bowler begynner å bli laget i skate parker, og fører til en kjøring som krever større brett enn tidligere. På begynnelsen av 80-tallet, begynner den store skatepark krisen. Parker og bowler blir rasert, men de mest hardcore skaterne lærer å bygge en erstatning – vertramper.

80-tallet. Big business!
80-tallet bli rampenes tid og brettenes design utvikles med bredder rundt 10 inches. De store brettene gjør plass for store design og 80-tallet er tiåret da grafikken og brettene virkelig går hånd i hånd. Rob Roskopp og Corey O’Brien for eksempel, var ganske middelmådig skateboardere, men kul grafikk på sine klassiske Santa Cruz modeller innebar at de begge sannsynligvis kunne spise godt inn i 90-tallet.
Pga behovet for å skille seg ut i mengden, ga også 80-tallet noen av de mest eksperimentale og minneverdige brettkonstruksjoner som Hosois “Hammerhead,” Visions “Psychostick” og Schmitt Stix “Rip Saw”, brett som  egentlig ikke er i kjøremessig stand, men som hadde som mål å bli  dekor  på butikkens brettvegg. En av de rareste konstruksjonen på et brett, sies også å ha hatt en hensikt med sin assymetriske konstruksjon Skull Skates “Mutant” – som ble produsert for enten goofy eller regular skaters. Hvordan det funket er ukjent.
7-lags konstruksjonen av lønnetre blir utbredt på 80-tallet, selv om noen materielle eksperimenter oppstår, slik som Powell & Peralta og “Bonita XT” – et par forsterkningslag som onde tunger hevdet besto av tamponger.

I løpet av 80-tallet er også det konkave brettet standard og produsentene prøvde å knekke hverandre med å overgå hverandre, og med Magnussons “Hell Konkav” gikk denne utviklingen til slutt utover det nyttige. Death Box fremstår fortsatt som det mest vanvittig konkave brette?
Men selv om det var oppe på rampens drop hylle som makt og herligheten lyste så var det nede på bakken at den store revolusjonen foregikk. Det var der freestylekjørerene ydmykt skranglet rundt, uten å vite at de jobbet med å legge grunnlaget for en virkelig radikal ny form for skateboarding på sine små, flate, symmetrisk brett.

De som jobbet hardest av alle freestylekjørerene var selvfølgelig, Rodney Mullen i 1982 beregnet han at det bør være mulig med tailens hjelp å utfordre Alan Gelfand “Ollie” også på bakken. Rodneys flatollie ble plukket opp av noen unge fritenker på større brett, og godt inn på 80-tallets andre halvdel hadde Mark Gonzales og Natas Kaupas takket være Mullen gjort både den første board sliden og den første 50-50′N på en handrail.
Mot 80-tallets slutt begynner Ed Templeton og Jason Lee og overføre mer av Mullen’s ollie-baserte trick som kickflip, 360 flip, Impossible og 360 ollie til gata, men de gjorde det på superklumpete typiske vertbrett på nesten 11 inches, i stor sett helt uten nose og tail som romte hele foten. Legg til solide 60 millimeter hjul, og du vet hva disse kjørerene hadde å jobbe med. Det vil ta flere år før skateboard utviklingen viser at en mer funksjonell brettform for street skating mer som freestylekjørerenes “symmetriske brett.

Mot 80-tallets slutt vil Mark Gonzales, Matt Hensley, Anders Rimpi med flere, opp og slide på brettets framdel, og også de første til å gjøre triks “feil vei” (Switch). For å få en lengre nose startet disse kjørerene å bore nye hull for framtrucken og det vil snart også bli de første platene med dobbel-boret nose for salg. Matt Hensley “King Size” er hevdet av noen å være den første brettet med en mulighet for en markert lengre nose, men dette kan vi diskutere i kommentarfeltet.

90-tallet. Speilvendt og stagnasjon.
Når 80-tall blir 90-tall så begynte dermed Streetskatingens lange nose på 80-tallets ramp skating. Men selv om brettene hadde lengre nose, var de fremdeles veldig smale og tailen var utrolig stor. Jeg husker tydelig hvordan jeg følte det var noe som ikke stemte med dene formen og med sag, rasp og fil gjorde jeg i 1990 fisktailen smalere på en Hensley “King Size” med den følge at trikset 360 flip og backside 180 var mye enklere.
Jeg var åpenbart ikke alene om å føle denne måten, og det neste året begynner de fleste brettene og ha en smalere tail, men jeg husker tydelig at det fantes noen utsvingte tail´s i den første serien til Plan B- brettene i 1992.
1991 var også året da såkalte “slick brett” begynte å dukke opp. Et slick brett eller “Ever Slick” som mange kaller det (selv om det var nettopp Santa Cruz uttrykk for design) er et brett der bunnlaget er erstattet av et plast lag, som ville ha som sin primære oppgave å få bettet til å gli bedre. Den myke type plasten som brukes på slick brettene gjorde dem rett livløse og ikke på langt nær så mye popp som i vanlige brett. Det viktigste som slick brettene mente var at takket være plast lag for første gang kunne de legge fotografiske grafiker på, noe som du kan nå gjøre selv på alle typer brett.
1992 var resten utviklings årene. Bukser store som telt, små hjul som tyggegummi og triks så komplisert at man hadde hodepine bare ved å prøve å navngi dem riktig. Brettene begynte sakte men sikkert og likne dagens brett, men først skulle de gjennom svært lite flatterende fase, en kortere periode hvor brettene i noen rare grunder var bredest på midten. På denne tiden var det også en negativ konkavtrend som kom, nesten flatt brett med minimal vinkler av nose og tail.
1993 har hatt viktige brett. Å skate switch blir en utrolig kraftfull trend, sterk nok til å få mange eldre seniorgutter til å legge karrieren på hyllen. Med switch, snudde trenden også formen på brettene. Nesene vil være både lengre, bredere og brattere enn tailen, noe som er standard i dag, som også forvirrer de fleste nybegynnere totalt.

Man skulle tro at standardformen med tiden burde ha drevet mer og mer mot total symmetri, men min teori er at jo mer kontroll man får, desto mindre og flatere brett de vil ha, og så lenge folk ikke kan skate like bra, er det lettere å lære seg switch tricks med en større og brattere nose.

Den speilvendte utviklingen tror jeg peker en gang rundt 1996 med store saftige noser og sidene kraftig smalnet ned til bittesmå skarpe skredder.
Fra 1992 til 1996, er det bare smale plater som er fremtiden, og for alle som mener du trenger mye brett for å gå store gaps kan vi nevne at Jeremy Wray i 1994 gjorde sin klassiske line, avsluttet med frontside kickflip ut det store Carlsbadgapet, på en Gino Iannucci 7.375 modell.
1996 vil finne sted som den neste store og hittil siste store utvikling i trenden for brettformer. På en 7,5 tommers brett filmet Guy Mariano sin legendariske Mouse-part. Problemet er at den parten var sannsynligvis for godt, og for langt forut for sin tid. Folk syntes å føle at denne skatingen var altfor uoppnåelig, og et tilbakeslag ble ikke å vente på seg. Senere på samme sted slepper Toy Machine, sitt mesterverk “Welcome To Hell”, en film basert på større og mer komplisert kjøring enn “Mouse”. Folk syntes visst det var befriende og gøy med 180 ollies, wallies, pop shove-its, 50-50 på handrails og andre mer grunnleggende manøvrer og som et resultat av dette, vokser brettene fra sjokkerende, 7,5 til opptil 9 inches; og også swell hjulene fra kun 50 mm til nesten 60 mm.

Denne trenden vil fortsette en liten stund, men frem til årtusenerskiftet var brett tilbudet litt mer rolig, og siden da opprettholder jeg at ingenting særlig er skjedd med brettene, deres former, konkav og størrelse. Eller hva tror du?

Vi er stolte av å kunne presentere Kevin Bækkel som vår nyeste teamkjører på skate! Her er en velkomstvideo vi har filmet de siste ukene, se opp for hard ripping!

Trykk her for å gå til junkyard.no

Tarjei Solberg har aldri hatt en sponsor, men vi syntes det var på høy tid at historielæreren fra Ytre Enebakk fikk litt oppmerksomhet. Det er med stor glede vi ønsker Tarjei velkommen til teamet, her er en velkomstvideo som ble filmet på cirka en uke!